Hallingrittet 2010

Hallingrittet 2010 ble for meg et endelig bevis på at faktisk rytteren har mer og si enn utstyret. Jeg visste at jeg hadde mye trøkk i beina fra landeveien, og jeg visste at jeg sannsynligvis hadde en av de tyngste/kjipeste/billigste jernhestene i feltet. Sånn det utviklet seg, så var det mange som måtte se en god gammel Merida HFS rulle forbi.

Stilte jo opp som hjelperytter i utgangspunktet, ettersom Siggi måtte seedes til Birken. Taktikken var grei; Starte rolig første km, så økte og holde et tempo som Sigg akkurat kunne henge med i. Med kroppen stinn av trening, så så jeg for meg at han måtte gå siste mila selv, hvis jeg skulle taue de første 35 km.

Vi startet vel et sted mellom 120-150 plass, og begynte å plukke plasser allerede oppover første terrengparti. Når vi dundrer inn på første drikkestasjon, var jeg strengt tatt litt bekymret for om vi hadde startet for hardt, ettersom Sigg allerede hadde kommentert pulsen sin noen ganger. På grusveiene tok vi hele tiden igjen folk, og med litt rettledning (les; kjefting og peking) så hjalp de fleste til i rulla. Inn i siste lange bakken fikk hjelperytteren lov til å gå for egne sjanser, etter å ha sluppet seg ned til halen for å dra med seg Kapteinen flere ganger, da Kapteinen kjente at det var tomt.

Derfra og inn gikk det fort, og jeg tok et par i siste terrengparti, og en i spurten. Alltid gøy og vinne spurt :-)

Kapteinen kom inn et par min etter, i et tempo som fikk speakeren til å hyle BREMS!

Alt i alt et kjemperitt!

Hadde jeg kun jkørt for egne sjanser, så hadde jeg nok starta 80 plasser lengre fremme, og vært blant de første 50 inn på det første terrengpartiet, og havna i bedre ruller på grusen. Da kunne jeg nok lett skrella av 5 min, og ville vært rundt nr. 25 totalt. Og da har jeg ikke engang begynt å snakke om sykkelen...

Terrengsykling er morro!

Takk for lån av sykkel går til G-Sport Bogstadveien. Takk!