Enebakk Rundt?

Guys - training anyone?

Tour de Drugs er i gang...

To seire til Vinikurov den siste uka.. Er jo seff lov å håpe at både han, Ricco, Basso og Scarponi er reine, men må jo ærlig innrømme at jeg har mine tvil.

Og så har vi jo et par "nytatte" dopere å. Thomas Frei (BMC), og jaggu har vi en fra team Lance (Li Fuyu) på lista å! Og i tillegg er Luca Paolini og 28 andre italienere tatt. Er ikke småtteri!

Hvor mange dopere blir tatt i TdF i år tro? Liker jo å være idealistisk (naiv?) og håpe på bare en eller to, men tviler sterkt..

Sol, ritt, is og lange neser

Dagens tur gikk til Pinoccio-land, hvor det ble is til frokost. Frokost i Lucca rakk vi aldri fordi vi trodde vi skulle rekke å få med oss noen klatringer i et ritt. Men så skønte vi plutselig at rittet starta 0900...

Is og sykkelsjekken gikk unna i Colodnia (eller noe sånt)

Rakk fint å bli solbrent på turen, og på vei hjem svingte vi oppom en fjell-landsby kalt Montecarlo. Ble mye cowboy og rykking oppover, nedover og hjemover.

Ettersom turen ble litt kort idag, bare rundt 4,5 mil, avsluttet vi dagen med litt alternativ trening i form av håndstående....

...og løfting av diverse løsøre som vi fant rundt i byen.

Martin's versjon av Sentrumsløpet 2010

Da André dro til Italia, så sto det en ledig plass i Sentrumsløpet klar til overtagelse. Uten å nevne navn, så var det flere som ble spurt uten å ville overta (GRATIS), da det alltid var en unnskyldning oppi ermet. Men gode gamle Jensen tenkte han kunne ha godt av en løpetur, og stilte opp. Imponerende å ta den på strak arm rett etter trening, og med et sånt resultat. Så da bør man jo få en liten gjesteintreden hos Team Zeros to Heroes. Selvfod som han er, så skriver han selvfølgelig om seg selv i tredje-person;

"Møtte opp vel fødd på kickboksingen kl 12. Lite visste han om at verdensmesteren og norgesmestere skulle være der idag. jaja... Begynte mot 3x NM mesteren i 74 kg's klassen. Sparringen var helt herlig, fikk masse juling og gav veldig lite.. akkurat sånn det skal være! Godt sliten etter 4-5 runder med han byttet vi partene. Nå skulle jeg gå mot en på rundt 90kg som hadde holdt på i mange år. Tunge slag falt og det hele endte opp med en god blødning fra pinnokios(min) løgndetektor. Stretching og damage controll... Manglet 1-2 liter blod, men det trenger man jo ikke for å løpe - bare bein og joggesko.

Kommer hjem kl 1330. Lager mat, drikker vann og dunern litt på sofaen. 1440 slenger jeg meg på sykkelen og møter 3min før start. Pang! Oslo køløping er igang... Danser forbi en stokk med folk... må bruke fortau, sirkle mellom, løpe rundt og hoppe over folk for å holde framdriften. Jævla hinderløype det her tenkte jeg. Stødige tempoet mitt holder til ca 21min passering 5km. Helt greit, fortsetter jeg slik blir nok André stolt over prestasjonen min... Hører Andrés tips fra tidligere stunder ringe i hodet "rulle med beina" og "ikke la nøkkelknipet rasle". Nøklene hadde jeg i hånda, så da var det bare opp til beina mine... de ruller... jogger fremdeles i kø... hevet hode, brystkassen frem - publikum jubler og heier meg frem. Dette er jo alt for lett, tar jo bare litt tid. Ettersom dette er mitt første løp tenkte jeg skulle la vær å legge inn den sedvanlige spurten 2-3 km fra mål. Lar de andre få litt heder og ære... Mitt lune tempo drar meg opp og fram Karl Johan... siste bit... mål... ferdig...ca 1544 helt greit... stikker innom Vålenga pubben i Grensen og får cred for gjennomført løp... pisser og slenger meg på sykkelen, sykler hjem... Katrin gir meg en 0,5L Heineken mens jeg sitter i sola i vinduet og prater med ei hyggelig dame i telefonen.... Mmmmm!

Takk til André for plassen i løpet.. Blir lenge til jeg gidder løpe i kø igjen ;)

10km... tid: 42:03... 14.27 km/t

Mvh
Martin

Lørdags-tur

Grunnet toppidrettssjuke sto Espen over lørdagens etappe, og benyttet dagen til grundigere utforskning av alt fra sykkelbutikker til mikrobryggerier. Rune og André startet dagen med nesa i retning Viareggio, via et lite sted kalt Camariore.

I Camariore var det en helt rå utsikt, og en mindre fornuftig sjåfør som nesten holdt på å gjøre dagen litt kortere. Var det vår skyld? Neppe....vi sto stille!

Satt opp farta ut til Viareggio, hvor vi dro rett ut på piren, og den første personen vi traff der ute var faan meg en italiener bosatt i Råde. Uansett hvor du er i verden, så ka du banne på at du treffer noen fra Råde, Spydeberg eller Moss.

Etter en rask kaffe og kake, satt vi kursen mot fjellene igjen. Sykla litt på gefylen, og tok av overalt hvor vi så et skilt som starta på "Monte...." På vei tilbake bestemte vi oss for å ta samme sløyfa som på torsdag, og satt da igjen med 4 topper. Etter den første toppen drev godeste Valentino en restaurant som vi luncha på.

Etter besøket hos Valentinos, hvor kona, søstra eller evt kusina fiksa oss litt pasta, så tok vi resten av fjellene i fatt. De fleste virket lengre enn på torsdag, men vi konkluderte vel med at det var mye pga at vi ikke sykla i pulje idag.

Fra Bagni de Lucca og inn, kjørte vi en av de råeste tempo-strekkene jeg noen gang har vært borti, og hold såvidt under 40 de siste 2,5 mila, i bra motvind.

Beina var gode hele veien. Masse trøkk og absolutt godkjent vær. Stoppa på 136 km, 6 ålreite fjell og mange timer frisk luft.

Imingfjell, here I come!

Det våte tårn i Pisa

Ettersom dagen var meldt grundig våt allerede en uke i forveien, så satte vi ikke lista altfor høyt og siktet oss inn på Pisa. Ca halveis kom vi ut av en liten tunnel og foran oss åpenbaret det seg et nydelig landskap som strakk seg i serpentinere ned mot Pisa.

Selvfølgelig måtte vi ha de tradisjonelle turistbildene. Og ja, tårnet er faan meg skjevere inn Jan Tomas. Lurer faktisk på om det ikke er litt skjevere nå enn sist gang jeg var her...

Etter å ha turistisert i 10 minutter var det bikkjekaldt, så vi tok inn på en Pizzeria og fikk oss litt mat. Her ble planen for hjemturen lagt, og jeg hadde kun en plan; Rykke i andre serpentin oppover....

Ble kjørt knallhardt av Rune, før Pedersen gikk i front og dro toget mot bakkene i nærmere 40. Ettersom jeg ikke vet hvordan jeg rykker fra front, så prøvde jeg å få gutta forbi idet vi kom inn i bakken, men ingen ville dra (kanskje ikke så rart når jeg hadde proklamert en time i forveien at rykket skulle komme). Alle tråkka til slutt til, og vi fikk en nydelig naturlig hard bakkeintervaler opp til toppen.

Espen klarte på et eller annet vis å bli søkkvåt. Skjønner jeg ikke noe av... Trikset er jo å holde munn åpen, og bare svelge unna vannet.

Fant meg nye sko gjorde jeg også.... Hadde de bare kosta 250 Euro mindre!

Har jo alltid visst jeg har mangla noe i skapet. Nå er lua i boks, så jeg satser på en skikkelig regnskur en dag, så jeg får gjort som de proffe gutta, og putta opp skyggen.

Idag, lørdag, er det meldt om minst 12 mil i godt tempo, med mye bakker.

Vi får se...

Bjørn; Gratulerer med jobb

Yngve: Selg sykkelen til Sarah, så har du råd

Martin: Sentrumsløpet....make me proud!

PREGO!

Drømmen om Imperiale..

...gikk i dass etter telefon til importøren. innpris: 3400 dollar for ramma. 

Jeg kan kjøpe sykkelen i USA, og inkludert frakt og moms er den bare et par tusen dyrere enn direkte fra importør her. Dritfolk!

Dag 1 - Bakkenes dag

Vi satt kursen rett ut av byen og mot nærmeste fjell. Etter sykkeltest og litt mekk igår, var vi klare som egg.

Noen av oss brukte en halvtimes tid på å finne ut hvor på computeren man kunne se antall høydemeter, grader helling osv....

Noen som ser to norske prikker der nede i i dalen?!?! Iløpet av de første 4,5 mila, så hadde vi 3 skikkelige topper, og i underkant av 1000 høydemeter, ifølge gutta med tallene.

Rune på vei opp den første høyden...

Etter 4,5 mil fant vi et lite skilt med Ristorante, og ettersom magene skrek etter mat, så svingte vi inn. Mor sjøl på 85 serverte sine hjemmelagde retter, og vi endte med hjemmelagd pasta, før vi fikk biff og hjemmelagd pommes-frites. Hadde vi kommunisert bedre, så hadde vi kanskje bare endt opp med pasta...

Gode og fulle i magen, så satt vi fart mot Bagni de Lucca, hvor vi fikk heng på en italiener og holdt et snitt på nærmere 40 de siste 4 mila.

Etter en øl, så er vi klare for en nye dager!

BRING IT ON!

Bjørn Kjos er min helt,

Etter litt typisk "Pedersen-viser-vei-sightseeing", har vi ankommet Lucca, fått i oss den første pizza'n og gode ølen, og skal straks til å montere sykler.

Satser på en rolig testrunde i kveld, bare for å sjekke at alt sitter som det skal. Italienere er som de pleier; En smule snåle!

Murphy's....

Det positive er at det blir trent godt om dagen.

Runda 40 mil på sykkel idag, beina begynner å få tilbake sitt gode gamle steg, svømminga skyver vi foran oss, osv.

Det som er noe helt inn i helvete dritt, er jo at hele forbanne Island har bestemt seg for å gå i oppløsning. Ikke nok med at de skulle føkke opp hele verdensøkonomien for kort tid tilbake, men nå skal de faan se til å føkke opp ferien min også. Jeg lyser herved et evig hat over Island og håper hele forbanna øya synker i havet og at ikke en jævla islending kan svømme. Helvete! Ikke gidder jeg å gå på Icelandic-Party neste år heller... Your loss!

RR Ironman Australia

In an effort to have the blog branch out, this post will be in English. Whether we will gain any readers from this I still don’t know (hell, I might even lose a couple). But here it is anyway: the Race Report from one hell of a competition.

Preparation:

As most of you know my pre race preps were less than ideal. For starters, I had to do a somewhat unexpected trip back home to Norway two weeks earlier. Although it was great to have a feel of the snow it meant my lead up was interrupted. And as if that wasn’t enough, I cought a pretty bad cold (did anyone say swine flu?) on the flight back and was feeling pretty shit for the best part of the week leading up to departure. But hey, a minor cold or flu has never killed anyone, right?

24/3: Wednesday night was spent making sure everything was ready to go, got the bike case (read: cardboard box) as well as wetsuit, tri suit and a bit of extra training gear all packed and started to feel the pre race tension/anxiety/anticipation slowly coming on.

25/3: Thursday morning we headed to the airport, got x number of boxes, bags and suitcases checked in and on our way. With a 2 hour stopover in Sydney, the flight to Port Macquarie took in total 4 ½ hours. We were staying with Phil and Gay, one of our exchange students’ parents. Gay picked us up at the airport and took us to their house where I almost immediately started putting the bike together. I don’t trust baggage handlers and wanted to make sure everything was ok as soon as possible. Then we went for a drive with Phil to check out the bike and run legs. As the nor-easterly started to pick up I had a few not-so-nice thoughts about what that would mean on race day. Dinner and an early bed, more anticipation but starting to really look forward to racing.

26/3: Registration. Got to the athletes’ village and my heart started beating just a little bit faster. Did the registration and went for a walk through the expo to see if I could find some last minute gadgets that could magically make me go faster (I did, they’re called Zipp 1080’s). Treated myself to a fresh pair of x-socks, and stocked up on gels before we headed home. Sarah had caught my cold (oink oink) and was starting to feel the effects so we decided it was time to get home. I did a lap on the bike to make sure post flight adjustments were good and to check out the circuit, especially the near-deadly 10.8 % climb on the run-in to town. Decided that the best approach was to get up as fast as possible (fast and painful=better than slow and painful!) and take it easy for a minute or so after the biggest climb.

27/3: Competitor briefing. Nothing too exciting, just your standard security warnings. After the briefing I went back to the house to pack up my transition bags and give the bike a last overhaul. We had to check in our gear the day before, and got handed the bag in transition so took a bit extra care to make sure everything went in the bag in the right order to make it easier in transition. Early bed again, set the alarm(s) for 4AM and went to sleep.

RRRrrrrrrinng... RRRRRiiiiingg.. The phone’s going off and i’m thinking “surely it can’t be 4AM already??” I was right. My dear mum decided that 10:45PM was a great time to call. Thanks mum.. Can’t really remember what I said but I doubt it was very polite at that stage.

Race day

This is it! Got up, got into the tri suit and runners, another layer and I was good to go. Breakfast for champions: A bowl of weet bix and a couple pieces of toast with nutella, accompanied by a high magnesium sports drink. And a coffee.

Got to the transition tent for race day registration around 5:30, checked the bike and got into the wetsuit. With 20 minutes to go before start I startedto make my way through the hoards of nervous competitors and (even more nervous onlookers) and into the water. And then we wait.

BANG! The cannon (yes, cannon) fires and 1500 competitors start making their way through the maze of arms and legs. I made sure I took it nice and easy and took the swim more or less as a warm-up for what was coming. The swim time of 1:11 was still faster than I thought, even though I was thinking “this isn’t going fast enough”  a few times during the swim.

T1 went fairly painless, got “un-suited” and put the bike gear on.

I started off in a group of 10-13 riders and we stayed together through town but as soon as we hit the “Cathie straight” we stretched out considerably. Before we got to this point I had encountered the first technical issue of the day: the bloody Polar speed sensor was not working! So I considered stopping to see if I could fix it, but thought “well, I’m in a nice flow at the moment, I’ll have a look later”. Much later, I still thought I was in a decent flow and had no desire to stop. The hill went ok, as I suspected a fair few riders had a different (read: slower) approach to this hill and I passed at least 8-10 struggling cyclists. Second round went much like the first, managed to keep a nice and steady pace without the computer working so I just kept going. On the third lap I was feeling pretty good and had a rider in front of me keeping pretty much the same pace. So I tried to stay on his tail (7 metres behind his tail, that is) for most of the straight. But, after a while I thought “this isn’t going fast enough” so I passed him and never saw him again. From then on in I kept passing riders. The nor-easterly had picked up at this point and I had to really keep my head down and the legs going. But even after this I still pushed up the hill, still passing other competitors.

T2 also went smoothly, bike shoes and helmet off, runners and fuel belt on. I think I’m over my “slow transition syndrome”, André!

For the run I had 4 bottles in the fuel belt: two of them with gel/water mix (3 gel portions in each bottle) and two with coke/coffee mix. Tastes like shit, but it does the job. Instead of going the prescribed 30 minutes between gel doses I had a little nip at each drink station (12-13 mins apart) and that worked really well. The last 45 minutes I stuck to the coffee/coke as well as a full gel serve from the aid station just before the 38 km mark. I’m really happy with the nutrition side of things, it all worked really well.

The run itself was pretty hard. After getting off the bike, the legs were less than happy to start running. But I set out doing 2km laps in 12 minutes and it felt ok. Had to do a “pit stop” just before the 4 km mark, and adjusted a few things (the timing chip was rubbing on my heel so moved it out of the sock, and tied my shoe laces). Starting the second lap was by far the hardest. Knowing what was ahead of me, and knowing the half way mark was still a fair way away was not a welcome thought. But I tried my hardest to keep focusing on the next 2 km. And then the next. And then the next. And before I knew it, I hit the 32 km mark, and told myself “hey, this is pretty easy! Only ten more k’s!”. Your head does some funny things after 10 hours of pushing yourself. Less than six km to go, and I hit the hill for the last time and it seemed to grow before my eyes. But I told myself to “keep running, don’t you dare stop running” and before I knew it I was up, at the second last drinks station and it was all downhill from here. At least for about 1 km! Hit the last aid station with just over 2 km to go and all I was thinking at this stage was about crossing the line. I think I actually sped up a bit over the last 2.2 km, had a massive case of tunnel vision and as soon as the finish line banner came within sight that was all I saw (sorry Sarah, Gay&Phil, I didn’t ignore you on purpose).

11 hours, 32 minutes and 26 seconds.

Crossing the line was awesome, the post race ice cream and fruit was awesome, and the massage (although a bit on the soft side) was awesome. At this stage pretty much everything was awesome!

Came home, had a shower (which was awesome), Gay made an awesome seafood platter (fresh prawns, oysters and smoked salmon) and Phil got me an awesome beer. I emptied the beer, and had about three prawns before my stomach let me know that it wasn’t too keen on solid food yet. Went to bed and had an awesome sleep.

Awesome. But not doing it again for a while.

...

Påsketrim og påskekrim

Etter et lite besøk i de type skoger, tok jeg beina fatt fra noen kilometer før Oslo-grensa idag. Med sekk og tre årstider underveis gikk egentlig de ca 22 km greit, og forholdsvis fort på rett rundt 01:40.

Men så var det påskekrimmen da....

Det er et eller annet som ikke helt funker i løpinga mi om dagen. Får det liksom ikke til å gli skikkelig på flatene, og føler at jeg bruker unødvendig my ekrefter på å ta meg fremover isteden for å slappe av.

Kan bare ha vært en reaksjon på fire dager uten trening, sånn ganske ufrivillig, så jeg håper det snart løsner.