7. august var det igjen tid for en lang dag på tvers av Norge.
Martin og Espen utgjorde tidenes support-team, og med alt fra forsøk på å skremme meg opp Imingfjell, via litt verbal pushing opp zombie-hill, til en øl på toppen, så utgjorde de virkelig kremen av support. Takk!
Svømming: Stemingen ut på båten må bare oppleves, og kan ikke beskrives. Som Espen sa det, så så det ut som et bilde av en tysk fangetransport under krigen. Kjente tidlig at jeg hadde en bra dag "mentalt" (noe jeg så til de grader skulle trenge etterhvert) og pratet ganske løst og ledig med folk, og gleda meg til å komme igang. Hoppa uti sånn ca. midt i flokken, og la meg på rygg noen meter for å nye synet av ferga mot fjell og soloppgang. La meg ca. 30 meter fra land og overhørte noen snakke om ca 75 minutter, og bestemte meg for å følge de beina. Start-hornet gikk, og etter 5 minutter mas fant jeg noen bein og en rytme. Dette fungerte noen hundre meter, men så var det slutt. Gruppa ble slitta, og noen gikk innover, noen utover og jeg ble liggende i midten. Kom emg mot land etterhvert, men syns jeg kava og sleit noe helt jævli. Men ble ikke sliten i det hele tatt. Svømming i vådrakt er tydeligvis noe som funker bra for meg. Kom opp på land på 1:08:00 og på 44 beste svømmetid, uten å ha sliti nevneverdig i det hele tatt.
Espen nevnte noe om tida, og alt jeg fikk frem var en viss overraskelse over hvor mange sykler som fortsatt var der. Relativt rask T1 (23 raskest), og ut på sykkel det bar.
Koste meg opp til Dyranut. Pokker så lett det gikk! Rett og slett gode 40km og 1400 høydemeter. Fikk vindvest og ei brødskive på Dyranut, og snudde nesa mot Geilo. Var vel omtrent da det smalt... Ryggen ble plutselig skikkelig vond, og etter ca mil så visste jeg ikke om jeg hadde mest vondt i ryggen eller i låra. I tillegg til noe pøkk i ryggen, så hadde jeg i tillegg fått en av de dagene hvor beina bare ikke vil sykle. Fra 6 til 9 mil er det nest verste jeg noen gang har opplevd på sykkel, og jeg gleda meg til bakkene etter Geilo, hvor denne monitoniteten skulle gi seg. De tre første toppene gikk strålende, og Imingen gikk som en lek (tatt i betraktning hvor jævli det fjellet er). Fra Imingen og inn er det 3,5 mil i meg god motvind i slak oppoverbakke første 15 km. Dette er med handa på hjertet de aller verste 35 km jeg noen gang har hatt på en sykkel. By far!!! Jeg kunne ikke forstå hvordan det skulle være mulig å løpe etter dette....
Inn i T2 etter 07:17:00 på sykkel og 78 beste sykkeltid. Det er rett og slett ikke bra nok, og ejg trro ejg må legge opp noen form for smartere sykkeltrening. Evt bare sykle mer! I ettertid er jeg dog allikevel grisefornøyd, fordi jeg måtte jobbe så vanvittig mye med meg selv for å ikke gå på en grisesmell på sykkel. Det var hodet som redda den tida fra å bli en time dårligere. Hjal seff å bli SKREMT opp Imingfjell også ;-) Men jeg skal bli god nok til å sykle denne løypa på under 6:45...
Ut på løp henta jeg fort noen rygger og la meg til rette bak en tysker som lå jevnt på runt5:45 pr. km. Her lå jeg frem til 6/7 km, men så skjedde det noe rart. Enten så innså jeg at jeg aldri ville kunne komme under 14 timer (som var det offisielle målet) med denna farta, eller så kjente jeg meg ubevisst veldig sprek. Gudene vet! Jeg bestemte emg ihverfall for at det gikk for sakte, og tenkte jeg kunne se hvor lenge jeg klarte å løpe på 4:45 til 5:00 kilometere. Jeg pressa gjennom et snitt på de neste 18 km på rundt 4:55. For meg er det rått!
Så kom zombie-hill, og det er godt mulig jeg fikk smake farta mi litt her, for det gjorde mektig vondt oppover bakkene. Må igjen bare få takke verdens beste support...
Inn på gjellet fikk jeg høre at jeg var nr. 52 (før jeg måtte sitte på rævva og vente på noen sekker ;-)) Opp fjellet ble det koma og jeg husker ikke så mye, men når man mister 50% av den relativt godt trente supporten oppover fjellsida, så har det nok gått ganske fort.
I mål på 13:28:etellerannet og 22 beste løpetid.
Jeg vet 100% at jeg kan presse av litt på løpinga ved å være litt tøffere mot meg selv, og syklinga må jeg bare trene på. Ernæring fungerte tilnærmet opptimalt, dog noe mageuro både på sykkel og løp.
Tusen takk for turen, Espen og Martin.
Hadde aldri vært i nærheten uten dere!
Gaustadtoppen, vi ses igjen....
Å ure ned kjøtt var et ikke-tema,vi er da tross alt Heroes. Her skulle alt ned, til og med skrotten inkl ribbein og søyle!
Vel hjemme og kjøttet er hengt opp til mørning! Da var det bare å innta feiringen av dagen med øl og akevitt! :-D
Turen opp fjellet gikk knall, været var nydelig og neste stopp var planlagt på Fokstuggu for vafler. Fant fort ut at det hadde de ikke, så turen gikk nye 6,5km til Furuhaugli.
