Aurland Extreme Triathlon - OPPDATERT

Jeg er sliten!
Fikk en finfin 5.plass, men det kosta, og jeg var lengre nede i kjellern enn jeg kan huske å ha vært på LENGE.
Svømte på 29 min. Strålende fornøyd med det! Var topp tre ut til første bøye, derfra ble det alene til neste, før jeg fikk noen bein og svømte litt over evne siste 800.
Syklet bra opp fjellet, gikk i 60-65 over fjellplatået. Da skjønte jeg vi hadde medvind, og jeg hadde et problem... Smalt noe helt jæøvli når vi møtte vinden på vei tilbake. Aldri...ALDRI...hatt det så vondt på sykkel.
Løp ut som nr.10. Brukte 6 km på å hente han som løp ut 200 meter foran. Fulgte han til 10 km, før jeg gikk forbi. Siste 11 husker jeg ikke så mye av, men passerte 4 pers...

Mer kommer senere!

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Jadda, måtte bare gjøre unna 3 dager med messe først, så var vi klare for RR. Forøvrig mye kult på løpefronten, og spesielt sko til neste år. McKinley (!!) kommer seg også, og jeg tror jaggu jeg ender på noen jakker derfra.

PreRace:
Hadde med meg fatters som support, og vi dro over på fredagen. Har vel aldri stilt dårligere på utstyrsfronten, og er faktisk usikker på om jeg hadde lang nok ventil hvis jeg skulle punktert. Sykkelen har ikke hatt service i år, men fått nok påfyll med olje. Videre var våtdrakta til Espen litt stor, svømmebrillene ubrukt, og løpeskoa som valget falt på har jeg fått blødende gnagsår av, på alle spritdistanser jeg har brukt de. Lets go!

Swøm:
Stilte meg i andre rekke, med kun de 10 som var seedet over meg foran. Skuddet gikk, og jeg kom plutselig på at jeg hadde brillene på hodet... Kom meg greit ut, og fant noen bein de første 300 ut til første bøye. Runda som nr3 i en 3-pack, og skjønte at her gikk det for fort. Ble dermed liggende alene de neste 800. Her var det tungt, og jeg sloss mot drivved, høy puls og et hodet som begynte å tenke. Ved runding kom det en gruppe på 5 opp ved siden av meg, og jeg hang meg på de. Måtte virkelig mate på for å henge, men tenkte at det var bedre å bruke litt krefter enn å navigere på egenhånd inn til stranda. Alle her kjenner jo til min mangel på innebygd GPS....

Sykkel:
Visste det skulle gå oppover, men trodde kanskje det var noen 100 meter flatt først. Skulle kanksje fulgt bedre med på pre-race, for her gikk det rett inn i bakken fra 100m. Denne vart 2 mil og 1400 høydemeter. Jeg fant fint driv. Tok igjen et par, ble tatt igjen av et par og kom meg opp på vidda sammen med en Østerriker. På platået lå vi uanstrengt i 60-65km/t. Da skjønte jeg at det kom til å smelle på tilbakeveien. Dyttet tankene bort, og heiv meg nedover andre siden. Rundet som nr.5, og startet umiddelbart på bakken tilbake. Denne var sagt å være enda verre, og det stemte vel greit... Etter 8 km kom jeg til et punkt hvor jeg aldri har vært før... Det gikk så vanvittig tungt, og jeg var knekt. Tenkte tunge tanker, og var sikker på at løpebeina var ødelagt etter 5 mil sykling. Kom opp på vidda, og fikk vinden i trynet. Noen gang opplevd å måtte sette deg ned på sykkelen fordi vindfanget gjør at farten blir for lav til å holde sykkelen i balanse?!? Utrolig stolt av at jeg vrei hodet gjennom den mila, som uten tvil er den tyngste jeg har hatt på sykkel NOEN gang. Imingen kan gå å legge seg!!!
Eneste minnet jeg har fra nedfarten til Aurland er at jeg i starten hadde store problemer med å komme over 23km/h (8% helling i snitt), at jeg sklei og var millimetere fra katastrofe på en ferist og at jeg snidda en sau. Etter 1 mil med false-flat ut til veksling var jeg dog litt mer klar for å løpe. Veksla som nr. 10 ifølge speakeren, og bestemte meg for å ihvertfall berge topp 15.

Løp:
I t2 hadde visst Espen vært i kontakt med fatters, hvor Espen hadde meldt inn at detta ville bli topp 5. Der jeg veksla inn og så nr. 8 forsvinne ut 200 meter før meg, mens jeg fyllte lommene med sjokolade, boller, salttabletter og gel, så føltes ikke akkurat topp 5 innen rekkevidde. Knapt topp 15. Brukte 6 km på å utligne farten til nr.8. Utrolig kjip følelse og føle at man løper langt over fornuftig puls, mne allikevel ikke klarer å tette luka. I første lille bakke dro jeg til, og tettet hele luka i en max 400m lang bakke. Herfra begynte vi å gå, og de neste 4km så jeg kun på akillesen til karen foran meg. Når det var igjen 11km bestemte jeg meg for å føre. Han slapp i letterrenget, og jeg fikk en ganske stor luke. Med 6 km igjen tok jeg igjen en jeg trodde var ute å gikk tur, men det viste seg at han var nr.7. Jeg betrygget han med at det var langt bakover, og han skrek at det var to til like foran. Med 5km tok jeg igjen de to foran, og bestemte meg for å kline til med det jeg hadde. Mellom dette punktet og 3km, hvor fatters satt med redbull og vann, så er det et stort svart hull. Fatters forklarte at han hørte jeg skrev "vann" og "de jager meg som faan..." lenge før han så meg. Heiv ned litt RedBull og vann og løp som en vettskremt elg derfra. Siste 2 km måtte jeg stoppe 5 ganger, og bare strekke ut beina, da jeg fikk en følelse av at de ikke kunne bære meg mer. Med 1km igjen så skjønte jeg at dette gikk veien, og løp rolig inn til 5.plass.

Etter løpet:
Da jeg lå på bakken og så stjerner, kom etter noen minutter de to jeg hadde passert inn. Østerrikeren, som var han samme som hadde dratt fra meg på syklinga sa; "When you came by us in that speed, we lost all motivation, and mostly walked the rest of the way..." Og jeg som trodde de var rett bak meg.
Var såpass sliten at jeg slapp glass-pokalen min rett i bakken, men sitter ihvrtfall igjen med en fin t-skjorte og en diplom.

Akkurat nå frister absolutt ingen ting som er slitsom, og jeg er idag for første gang siden lørdag tilbake i vanlig ganglag.

Dette er uten tvil, det hardeste jeg har vært med på. Med en snittpuls på 167 på 7 1/2 time, så skjønner jeg egentlig ikke hvordan det gikk bra. Status ble svøm på 29 min, sykkel på altfor lang tid, og nest raskeste løpetid på 2:28 eller noe.