Gale-Tufte's dopingdebatt

Med dette innlegget på VG som utgangspunkt (og flere andre artikler de siste dagene), valgte vår gode venn Stian aka Gale-Tufte å skrive ned sine synspunkter om doping. Viktig å ta hensyn til at Stian i disse dager bor en smule utenfor allfarsvei, og da blir vinklingen deretter:

Min mening om doping i sykkelsporten er egentlig som følger;
Jeg tror så godt som alle toppresultater i sykling fra tidenes morgen (før krigen) kan strykes hvis doping skal legges til grunn. Tour de France og sporten som helhet byr uansett på stor underholdning og store menneskelige fysiske prestasjoner, men jeg tror holdningene rundt det doping har vært i sykling i Europa og USA, kan sammenlignes med å ha kjørt i 130 i 80 sone med bil i Norge. Det er noe man ikke gjør hver dag, men mange gjør det hvis det "trengs" (man gidder jo ikke å kjøre bil i mer enn knappe 6 timer for å komme fra Oslo til Trondheim). Blir du tatt i 130 i 80 sone, så mister du lappen, men det er en risiko de fleste kan leve med (man tenker: det går sikkert bra denne gangen også). Evt. mulig den lokale lensmannen ser litt mellom fingrene med det og bare gir deg en bot (les: alle de som ble "tatt" for doping i sykling i spania eller Italia i for noen år siden)

Dopingfrie sykkelresultater tror vi strengt tatt bare har hatt de siste 2-3 årene, eller... fortsatt har vi det tydeligvis ikke. Jeg tror Lance Armstrong var dopet enten i alle, eller i alle fall noen av årene han vant Touren. Ikke fordi han var en ussel kriminell, men fordi han måtte fordi "alle" gjorde det. Det går uansett riktig vei med sporten, etter at det på 50-tallet var -0- kontroll på doping, og enkelte datt av sykkelen og døde, eller fortsatte etter målgang fordi de var så rusa og dopa at de ikke skjønte hvor målet var. Det er et stykke å gå for en sport som var på det nivået. Sykkel-doping i dag blir fort synlig, når en gjøk plutselig stikker på en fjelletappe som 99,9% av de andre sliter noe fryktelig med, og han tar igjen det som er av ryttere og vinner etappen med flere min. Da ser det for godt ut til å være sant, og det viser det seg gjerne i ettertid at det også er. Det morsomme er at noen av de som doper seg ikke klarer å holde seg fra den herlige følelsen det er å parkere alle og vinne, og dermed ber om dopingkontroll.

Det finnes forøvrig fortsatt idretter (sporter?) der doping er fullstendig dagligdags og noe man må ta for å hevde seg. I NFL, amerikansk fotball, får man 2 kamper utestengt hvis man nekter å møte opp til dopingkontroll. Jeg har en kompis i Tromsø som spiller amerikansk fotball for Vålerenga, og han sier at de amerikanske gutta i NFL løper som sprintere, ser ut som tungvektsboksere og hopper som hekkeløpere. De er dopvrak hele gjengen, på lik linje som belgisk blå okse var for noen år siden... For ordens skyld; Dopingkontroll i den knøttlille sporten amerikansk fotball i Norge, er et kjent innslag på en vanlig trening og ganske dagligdags. Å dope seg i Norge er visst sjanseløst, man blir raskt tatt og avslørt.

For å dra den litt videre... dagens satsing på dopingjegere i sykkelsporten blir det samme som at UP plutselig får ubegrensede midler, ansetter drøssevis av folk, setter opp fotobokser "overalt" og bøtelegger og inndrar førerkort i bøtter og spann. Da hadde det blitt helt latterlig risikabelt å kjøre for fort, rett og slett nesten umulig. Og det er jo en god ting hva gjelder doping, men hadde det blitt slik på norske veier hadde jeg flytta til langt faenivold... (som danske Rasmussen som helst ville trene seg opp til touren i utilgjengelige mexikanske fjell) Eller rettere sagt til Tromsø, her oppe er det rimelig fri fart på veiene innover fjellheimen mot Narvik eller Alta i forhold til hvilken risiko det er på Østlandet... og det passer meg fint, bare synd det begrenser seg litt med 1,4 liter og 60 hk til rådighet ;) (og hvorfor i all verden skal jeg gidde å dra til Alta?)

http://www.lovdata.no/cgi-wift/ldles?doc=/sf/sf/sf-19900629-0492.html#1

...så det så...tilbake til skolebøkene!

Stian